En ny studie i Nature Geoscience viser at Øst‑Antarktis opplevde en dramatisk issmeltingshendelse for 9000 år siden – utløst av en kaskade av prosesser i havet. Forskere advarer om at de samme mekanismene kan virke i dag. Konsekvensene kan bli merkbar havnivåstigning hvis effekten sprer seg.

9000 år tilbake: en kaskade i Øst‑Antarktis

Et internasjonalt team ledet av professor Yusuke Suganuma ved Japans National Institute of Polar Research har rekonstruert hvordan smelting i én region utløste rask smelting andre steder i Antarktis gjennom sammenkoblede havstrømmer. Resultatene peker på en selvforsterkende syklus mellom smeltende is og varme havstrømmer.

Kjernen i hendelsen var tilsig av varmt dypvann (Circumpolar Deep Water) som trengte inn under de flytende ishyllene langs Øst‑Antarktis’ kyst. Da ishyllene kollapset, mistet innlandsisen sin naturlige barriere og strømmet raskere ut i havet.

Slik startet dominoeffekten

• Varmt dypvann presset seg inn under ishyller i Øst‑Antarktis.
• Kollaps av ishyller fjernet breenes bremsekloss, og is strømmet ut mot havet.
• Smeltevann fra andre regioner – inkludert Ross‑ishyllen – spredte seg i Sørishavet.
• Stratifisering i overflatevannet hindret kaldt vann i å blande seg nedover.
• Enklere vei for varmt dypvann til kontinentalsokkelen, som forsterket smeltingen – også langt unna utgangspunktet.

Slik ble historien rekonstruert

Teamet kombinerte havbunnsedimenter, geologiske undersøkelser og avanserte klimamodeller for å bygge hendelsesforløpet. De gjennomførte beryllium‑isotopanalyser og mikropaleontologiske undersøkelser av sedimentkjerner hentet av den japanske isbryteren Shirase fra Lützow‑Holm Bay, og de koblet dette med geologisk kartlegging i Dronning Maud Land.

Studien involverte over 30 forskningsinstitusjoner fra blant annet Japan, New Zealand og Spania, og bygger på tiår med feltarbeid i det japanske antarktiske forskningsprogrammet JARE. Funnene gir ny innsikt i hvorfor Øst‑Antarktis‑isdekket – som rommer over halvparten av jordens ferskvann – kan være mer ustabilt enn antatt.

Hva betyr dette nå?

Moderne observasjoner viser at deler av Vest‑Antarktis allerede trekker seg raskt tilbake, særlig Thwaites‑ og Pine Island‑breene, ettersom varmt dypvann trenger inn under dem. Dersom tilsvarende kaskade‑effekter er i gang i dag, kan lokal smelting spre seg og akselerere samlet istap – med betydelige konsekvenser for global havnivåstigning.

“Denne studien gir essensielle data og modelleringsbevis som vil lette mer nøyaktige forutsigelser av framtidig antarktisk isdekkadferd. De kaskade‑tilbakekoblingene vi har identifisert, understreker hvordan mindre regionale endringer potensielt kan få globale konsekvenser.”

Fortid og nåtid: samme fysikk, ny drivkraft

Hendelsen skjedde i tidlig holocen, da globale temperaturer naturlig var høyere enn under siste istid. De samme fysiske prosessene gjelder i dag. Forskjellen er at dagens oppvarming drives av menneskeskapte klimagassutslipp, og at tempoet i endringene kan være raskere enn det Antarktis‑isdekket har opplevd i nyere geologisk tid.

Studien viser at Antarktis ikke bare svarer lokalt på oppvarming. Via havstrømsmekanismer kan isdekket gjennomgå sammenkoblede, kontinentomfattende endringer. Det gjør framskrivninger av fremtidig havnivå mer komplekse – og mer presserende å forstå.

Konklusjon: Forskernes rekonstruksjon av en 9000 år gammel hendelse i Øst‑Antarktis fungerer som et tydelig varsel. Når de samme prosessene nå observeres i Vest‑Antarktis, peker studien på behovet for å overvåke kaskade‑mekanismer tett for å bedre vurdere risikoen for raskere havnivåstigning fremover.